Standardiserede normer for samværsordninger for børn i alderen 0-3 år er en misforståelse

Forskning viser ikke at delt bosted er skadelig for små barn

I 2015 utarbeidet Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) anbefalinger for samvær mellom småbarn (0–3 år) og foreldre etter skilsmisse, som er lagt ut på hjemmesidene til Norsk psykologforening. Bakgrunnen for anbefalingene er en bekymring for samværsløsninger som ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de yngste barnas sårbarhet, og at også fagfolk bidrar til beslutninger der ideen om rettferdighet mellom foreldrene får for stor plass.

I teksten fra FOSAP omtales foreldrene som «hovedomsorgsperson» og «samværsperson». Det anbefales at samværspersonen i de første 6 månedene kommer hjem der barnet bor, og deltar i bleieskift, trøst og liknende. I de neste 6–12 månedene kan samværet være noen flere timer på dagtid, fra 18–24 måneder én overnatting annenhver uke, fra to-tre år to til tre korte overnattinger annenhver helg, og deretter gradvis over til en ordning med vanlig samvær eller mer. Betydningen av fleksibilitet og individuell tilpasning framheves tydelig, og det er konkretisert hva som peker i retning av mer samvær og mindre samvær – stort sett varianter av det som er nevnt tidligere om alle barn, som at foreldrene har tillit til hverandre som omsorgspersoner, at de greier å kommunisere og holde hverandre orientert om barnet, osv.

Det er forståelig at sakkyndige psykologer ser etter normer å støtte seg til når retten etterspør konkrete anbefalinger, og heller ikke vanskelig å dele ønsket om å beskytte de særlig sårbare barna. Vi vil likevel trekke fram noen sider ved FOSAP-løsningen som vi mener bør drøftes. Det første gjelder bruk av aldersnormer. Det er en utbredt måte å tenke om barn på i vår kultur at barn på ulike alderstrinn er sånn og sånn, og har bestemte utviklingsmessige behov knyttet til ulike faser. Debattinnlegg om saken tyder på at anbefalingene blir lest og forstått som absolutte retningslinjer, og fortolket som en ny form for morspresumpsjon, der far skal settes på sidelinjen inntil barnet er blitt tre-fire år. Faren er at aldersnormer i overdreven grad oppfattes som «vitenskapelig underbygd praksis» som overstyrer individuelle hensyn. Viktige individuelle og kontekstuelle forhold kan bli marginalisert i møtet med en «norm» som er levert av fagfolk, uansett hvilke forbehold som følger normen.

Den andre siden ved FOSAP-løsningen vi vil kommentere, er den forskningen som det blir henvist til, særlig «overnattingsstudiene» fra Australia (McIntosh et al., 2010, 2011). Som nevnt innførte man i Australia en lovendring i 2006 for å få flere foreldre til å velge delt bosted. Endringen inneholdt ingen bestemmelser om hvordan man skulle ivareta de yngste barna. En stigende uro gjorde at den australske regjeringen etter hvert tok initiativ til å se nærmere på mulig utviklingsrisiko ved å overnatte ofte hos samværspersonen. Oppdraget gikk til Jennifer McIntosh. Mens noen møtte studien med stor begeistring (f.eks. Leach, 2014), representerte den for Warshak nettopp den forskningen han skulle demme opp for. Slik Warshak leser McIntosh, er hennes hovedbudskap at små barn ikke bør overnatte hos far før de er tre år gamle. McIntosh har besvart denne utlegningen, og understreker at hun ikke har gjennomført en undersøkelse om tilknytning, men en sekundæranalyse av et longitudinelt datasett som allerede forelå (McIntosh, Smyth, & Kelaher, 2014). Datasettet inneholdt spørsmål om et tilknytningsrelevant fenomen, nemlig barnas følelsesregulering, innenfor de forskjellige overnattingsregimene. Ifølge forskeren selv gir undersøkelsen ikke grunnlag for å si at det er risikabelt å overnatte hos samværspersonen. Videre tar MacIntosh avstand fra ideen om monotropi, nemlig at små barn bare kan knytte seg til én person, og foreslår at denne ideen erstattes med en idé om «trepersons trygg base» (triadic secure base). Samtidig maner hun til forsiktighet med mange overnattinger hos samværspersonen hvis foreldrene er uenige om hvordan de skal dele, og barnet ennå ikke er trygg på begge foreldrene. Det er dermed urimelig å bruke denne australske forskningen til å begrunne absolutte grenser for overnatting – og liten grunn til å legge så mye krefter i å argumentere mot denne forskningen som Warshak gjør i sin rapport.

Vårt tredje punkt er knyttet til den sentrale plassen som tilknytningsteori har fått i tenkningen om små barn og samværsordninger. Denne type utviklingsforståelse er kritisert for å overse ikke bare verden utenfor foreldre–barn-relasjonen, men også variasjoner og endringer innenfor (Rogoff, 2003). Barn som blir født i dagens Norge, får helt andre muligheter enn tidligere til å utvikle nære og trygge forhold til både mor og far fordi det er blitt vanlig at begge deltar aktivt fra første stund. Dette gir et annet utgangspunkt for deling etter et brudd enn tidligere. Også tilknytningsforskere selv peker på hvor viktig det er å se omsorgen i en større kontekst (Smith, 2013). Og barns trivsel avhenger ikke bare av tilknytningen innenfor den lille familien, men også av tilhørighet til et større nettverk av besteforeldre, venner i barnehagen, foreldrenes nettverk, osv. Dessuten er det viktig at foreldres omsorgsoppgave ikke reduseres til et spørsmål om tilknytning, verken i rettssalen eller i fagfolks formidling av hva foreldreskap handler om. Da risikerer vi å usynliggjøre det omfattende arbeidet som ligger i det å ta vare på barn: å legge til rette for den daglige velferden og gi relevant utviklingsstøtte gjennom måten det gjøres på (Andenæs, 2014; Haavind, 1997; Morss,1996).  

Kilder

(01.03.2017) Delt bosted – hva sier forskningen?
Link: Klik her